Motforestillinger:

Med direktevalg på ordfører kan man f.eks. få en ordfører fra partiet Rødt for et bystyre dominert av Høyre/FrP, eller en FrP-ordfører i en kommune der AP/SV har solid flertall. Jeg er usikker på om det vil føre til et veldig godt samarbeid.

Videre kan man tenke seg at en kjempepopulær person starter en bygdeliste og blir direktevalgt som ordfører – uten å ha noen som helst politiske kunnskaper eller øvrige forutsetninger.

Hborfor gjøre det så vanskelig? Hvorfor ikke la det partiet som får flest stemmer få ordførerplassen automatisk? Uansett? Det er jo dèt velgerne har vist at de ønsker?

Tja, hvis Høyre får 21 %, KrF får 30 %, AP 31 % og Venstre 18 % er det 69 % borgerlig, selv om AP er størst. Da har velgerne vist at de ønsker borgerlig styre, selv om AP er det største enkeltpartiet.

I eksempelet virker det rimelig og sannsynlig med et H/KrF-samarbeid der KrF får ordføreren. Ikke spesielt rimelig med AP-ordfører, med mindre det er store samarbeidsproblemer på den borgerlige siden. Jeg tror ikke vi kan si at velgerne har vist at de ønsker AP-ordfører.

Som FRPer selv er jeg selvfølgelig for mest mulig velgerpåvirkning og innflytelse i politikken, men jeg deler allikevel Håvard Lindheims skeptis når det gjelder direktevalg på ordførere.
Nå er det ikke manglende politisk kunnskaper jeg frykter mest, men heller det faktum at mange direktevalgte ordførerne kan havne som leder i formannskap der resten av medlemmene kanskje er hans argeste politiske motstandere.

@Håvard Lindheim. Ser argumentasjonen din, men er der helt uenig med deg. Hvis jeg mot formodning skulle stemme på Høyre, ja da er det Høyre jeg ønsker skal inn og styre. Ikke Krf. Du har egentlig bare gjort det alt for klart at vi har alt for mange politiske partier i dette landet, og at vi med det åpner for at hestehandel er måten å vinne frem på. Er totalt uenig i dette, og velger derfor å ikke bruke stemmeretten min.

Jeg synes ikke på noen måte at jeg har gjort det klart at vi har for mange politiske partier. Og jeg synes ikke at situasjonen i USA, med to kjempepartier, ser så forlystelig ut.

Utgangspunktet for et politisk parti er at det er et samlingssted for folk som har i hovedtrekk like meninger om hvordan samfunnet skal styres. Det er selvsagt ikke 100 % enighet om alle saker i noe parti, men medlemmene er enige om noen viktige hovedsaker.

Og dette synes jeg faktisk er en helt fin måte å gjøre det på.

Og et resultat av denne måten å gjøre det på er at noen partier ligger ganske nært hverandre i hovedsynspunkter, som f.eks. KrF og Høyre.

Når du sier “Høyre skal styre”, så må det vel være de verdiene og synspunktene Høyre står for?, og de vil du få mer gjennomslag for om Høyre og KrF kan lede sammen.

Joda, jeg er vel vitende om hvordan det politiske Norge fungerer. Men jeg sier meg uenig i din fremstilling av hvordan det bør gjøres. At det er slit det gjøres nå, betyr ikke at det er den måten det er best å gjøre det på.

“Når du sier “Høyre skal styre”, så må det vel være de verdiene og synspunktene Høyre står for?, og de vil du få mer gjennomslag for om Høyre og KrF kan lede sammen.”

Ja, jeg er helt enig i deg, den nåværende handlingsmåten tatt i betraktning. Men det hadde blitt enda mer gjennomslag om f.eks Krf kunne ledet alene? Og det er en mulighet om man er villig til å slanke antall partier i Norge.

Jeg er fullstendig enig med deg at slik vi gjør det i Norge heller ikke er perfekt.
MEN, en klar utfordring er at det finnes mange varianter av demokratiske systemer, og ingen av dem er perfekte. Det går ikke an å peke på f.eks. Storbritannia, USA eller Sveits og si at “dette er objektivt sett bedre”.

Fordi folk vil alltid være uenige om hva “det beste” vil bestå av.

Å slanke antall partier i Norge, hva vil det føre til? La oss si at vi kaller venstresiden NyVenstre og høyresiden NyHøyre, og ingen flere partier. Hvorfor skulle det bli bedre?
La oss tenke oss at begge partier får over 40 % oppslutning, og at fordelingen varierer fra valg til valg. En million stemmer til NyVenstre og en million til NyHøyre. Disse menneskene ville ikke vært enige seg i mellom, unntatt i noen få hovedsaker. Enkeltmenneskets stemme ville ikke bli mer hørt.

Du kan sikkert si at “i alle fall er det NyHøyre som styrer”, men du ville ikke fått mer gjennomslag for dine egne saker av den grunn. Det ville blitt undergrupper innad i NyHøyre som slåss om oppmerksomheten og hva hele partiet skulle mene. Særinteressene forsvinner ikke.

“Men det hadde blitt enda mer gjennomslag om f.eks Krf kunne ledet alene? Og det er en mulighet om man er villig til å slanke antall partier i Norge.”

Igjen er hovedproblemet at folk er uenige. Det er ikke tilstrekkelig mange som støtter NOE parti. Ja, (eks.) KrF kunne ledet alene og fått mer gjennomslag, men det betinger at over halvparten er enige med KrF.

Beklager, Håvard, men det du skriver der faller på sin egen urimelighet. Det ville være høyst usannsynlig at ingen av partiene ville fått rent flertall. Og selvsagt, det ville vært fraksjoner innad i hvert parti. Men det ville bare medført at partiet måtte ha gjort seg opp en mening innad i partiet, før de frontet en spesifikk sak. Noe jeg for guds skyld håper skjer i dagens oppsett også?

Jeg peker bare på at det er umulig å finne et perfekt system. Jeg er enig i at dagens system ikke er perfekt, men jeg ser bare ikke noe som er så veldig mye bedre.

Hva burde til, mener du, for å få systemet bedre?

Å ha ett stort NyHøyre og diskutere innad i partiet, blir det i realiteten så mye annerledes enn å ha Høyre og KrF i dag?

“Men det ville bare medført at partiet måtte ha gjort seg opp en mening innad i partiet, før de frontet en spesifikk sak. Noe jeg for guds skyld håper skjer i dagens oppsett også?”

Ja, selvsagt skjer det i dag.
Å si for eksempel at “AP er uenige med Høyre” vil alltid være en grov forenkling.

Det er også slik at man på 100 medlemsmøter i AP er uenige om hva AP skal gjøre, og på landsmøtet har man tildels ganske sprikende oppfatninger om hva AP skal mene. Man forsøker å lande på kompromisser og flertallsavgjørelser.

Og blir uenighetene for store i et parti, splitter man seg opp i to underpartier, eller noen går og starter et nytt parti.

Min mening er at det blir nok lettere å styre om det kun er to store partier, men det blir vanskeligere å få frem avvikende meninger. La oss si at H, KrF, V og FrP slo seg sammen til “AskimNyHøyre”. De ville fått mange velgere. Fellessakene til de fire partiene ville blitt ivaretatt, men hva med de sakene som partiene ikke har felles? Ville nødvendigvis FrP-velgernes spesielle synspunkter blitt bedre representert i Askim?

“Men det ville bare medført at partiet måtte ha gjort seg opp en mening innad i partiet, før de frontet en spesifikk sak.”

- Det kunne jo fort bety at diskusjonen ikke når ut i offentligheten, slik den ville gjort om det var separate partier. Venstres ene representant i Askims bystyre får sannsynligvis gjort mer for Venstre-velgerne på den måten, enn om han skulle fronte synspunktene i NyHøyre.

Ett grep man gjør på nasjonalt plan er å operere med sperregrenser. Det kan man jo gjøre lokalt også, og kanskje øke grensa. Men jo mer man øker sperregrensene, jo flere småinteresser er det som ikke blir hørt, så jeg er usikker.

En helt annen sak er jo hvor lett det er i praksis å få til noen endringer.

Bør vi ikke egentlig være glade for at vi i Norge har en flora av småpartier på lokalt plan. Noen eller mange av dem vil riktignok forsvinne etter en periode eller to, men i så fall har de jo oppfylt sin rolle som korreksjon til de andre partiene i kommunen.

Man trenger vel ikke å sympatisere eller være enig med saker som for eksempel Kystpartiet kjemper for, for å forstå at partiet kan være et viktig korrektiv til andre partier i mange kystnære kommuner?
Når man hører hjemme i store partier som AP, Høyre eller FRP, så er nok mange av oss litt for raske med å dømme småpartier nor-og-ned siden vi gjerne oppfatter dem som trøbbelmakere. Men man kan spørres seg om vilken utviklig Norge ville hatt uten slike korrektiver…?

“Hva burde til, mener du, for å få systemet bedre?”

Man kan aldri få til ett helt vanntett system, men mtp den store andelen av sofavelgere der er, spesielt på lokalvalg, burde man kanskje vurdere nye løsninger? Sperregrenser som du nevner, er kanskje ett virkemiddel. Minimering av antall parter er kanskje ett annet?

Det at man har mer påvirkning som enkeltstående parti, enn som en fraksjon i ett større, er vel en sannhet med relativt store modifikasjoner. Hadde man hatt ett “Ny-Høyre”, som du sier, så tror jeg at tiliten hos velgerne ville øke. For da kan man faktisk være bastante på de sakene man har, og ikke inngå hestehandler over en lav sko.

For jeg tror det største problemet i dagens politikk, er at selv om ett parti går til velg på x antall fanesaker, så vil i bestefall 40% av de sakene bestå etter valget. Rett og slett fordi partiet vil måtte hestehandle, og avfeie noen saker for å få igjennom andre.

For min egen del, hadde jeg stemt Høyre for å støtte opp under la oss si “ja til skoleutbygging”, og Høyre på sin side glemmer den saken fordi partiet mente en annen sak var viktigere. Ja, da ville jeg faktisk ikke være langt unna kategoriseringen “å bli dolket i ryggen”. For da ville det partiet fått min stemme på falske premisser.

Og jeg vet ikke med deg, Håvard, men jeg lar ikke en og samme enhet dolke meg i ryggen flere ganger.

Vel, alle partier har mange saker de gjerne vil få igjennom. Men det er to viktige forhold:
1) Kun et parti som får rent flertall kan få igjennom alle sine saker,
2) så lenge ytre rammer (først og fremst økonomi) tillater det.

Et “løfte” eller en “garanti” må alltid ses i lys av dette.

Nesten aldri vil et parti få igjennom alle sine saker, – og nesten alltid fordi det ikke er nok penger. Da må selvsagt partiet gjøre en eller annen form for prioritering.

Så lenge jeg vet dette anser jeg det heller ikke som å bli dolket i ryggen om min kampsak ikke blir prioritert. Da er det bare sånn at en annens kampsak har fått større gjennomslagskraft. Jeg kan ikke med noen rett kreve at min stemme skal ha mer verdi enn en annens stemme. Hvis ikke nok personer er direkte engasjert i min sak, vil den heller ikke bli prioritert høyt nok. Jeg må i tilfelle selv engasjere meg for å få mer støtte til mitt synspunkt.

“Det at man har mer påvirkning som enkeltstående parti, enn som en fraksjon i ett større, er vel en sannhet med relativt store modifikasjoner. Hadde man hatt ett “Ny-Høyre”, som du sier, så tror jeg at tiliten hos velgerne ville øke. For da kan man faktisk være bastante på de sakene man har, og ikke inngå hestehandler over en lav sko.”

Etter mitt syn vil problemet bare forflyttes og ikke løses. Man må ta hestehandlene innad i partiet istedenfor i kommunestyret. De sakene som de fleste er enige om, kan man være bastante på, mens særinteressene får dårligere kår.

Med sin representant i bystyret i dag kan SP snakke varmt om jordvern, og kanskje få en eller annen form for støtte, men i det minste vil det synspunktet høres. Om SP var med i storpartiet NyHøyre kunne saken der hatt såpass liten støtte at den ikke ville bli nevnt i bystyret i det hele tatt.

Slik er det jo allerede i dag. Selv innad i dagens partier er det særinteresser som slåss om å få komme med i partiets valgprogram, og alle blir ikke hørt. Om man kutter antall partier er det enda færre særinteresser som blir hørt.

“Nesten aldri vil et parti få igjennom alle sine saker, – og nesten alltid fordi det ikke er nok penger. Da må selvsagt partiet gjøre en eller annen form for prioritering.”

Dette er etter min oppfatning i stor grad feil. Saker som ikke vil ha livets rett pga økonomi, vil i stor grad ikke bli fremmet på samme måte. (Håper jeg i allefall.)
Når det gjelder om saker blir prioritert eller ikke, aner jeg at ditt innlegg fremmer medlemskap i det respektive partiet. For hvordan skal man ellers få mer støtte til sitt synspunkt ovenfor ledelsen i dette partiet? Merk, jeg snakker om den vanlige mannen i gata, med de vanlige sakene, som IKKE får fakkeltog eller underskriftskampanjer.
Politikk har desverre så mange fallgruver og så mange nyanser, at det kan ikke debatteres ut på en slik side. Du har ikke overbevist meg om at det er viktig for meg å stemme, Håvard, men jeg vil takke deg for at du har prøvd å få til en konstruktiv diskusjon i allefall. Det kan man ikke si om dine politiske kollegaer.
Men noen arbeiderparti-mann, har du ikke klart å lage av meg. ;-)

“Dette er etter min oppfatning i stor grad feil. Saker som ikke vil ha livets rett pga økonomi, vil i stor grad ikke bli fremmet på samme måte. (Håper jeg i allefall.)”

Poenget er at det ikke er nok penger til alle saker som er gode. Og at de forskjellige politiske partiene må slåss for sine saker fordi det ikke er penger til å gjennomføre alt.
Eksempelvis vil alle ha bedre skoler, og alle er enige om at en av de beste måtene å få til det på er å få flere lærere per elev (eller i hvert fall langt flere assistenter). Men i en kommune må man gjøre en beinhard prioritering for å få maks en eller to lærere ekstra, selv om man kunne hatt bruk for 12, og selv med bare to lærere til er det en del annet man ikke får råd til.

Forøvrig, bare hyggelig, vi trenger flere konstruktive diskusjoner.

Selv meldte jeg meg inn i Arbeiderpartiet for under et år siden, og har aldri før vært engasjert i partipolitikk utenom å stemme og gjøre meg opp meninger. Jeg meldte meg inn fordi systemet, med alle sine feil, er det eneste alternativet per i dag. Ikke fordi det ikke kan være ønskelig med endringer, men fordi det er tungvint å få til.

Den vanlige mannen i gata vil sannsynligvis veldig sjelden få gjennomslag for sin vanlige sak. Rett og slett fordi én enkelts stemme ikke kan bli hørt. Det er først når flere samarbeider at man kan bli hørt.
Anders Lange som privatperson ble ikke hørt, derfor sa han “faen heller!” (muligens) og startet et politisk parti, som senere har hatt en viss suksess.

Hvis man vil noe, må man få mange nok med seg, og selv da har man jo ingen garantier. Det er bare sånn det er her i verden, og jeg ser ikke egentlig noe system noe sted som fungerer noe særlig bedre. I små samfunn på et par hundre til et par tusen individer kan man i mye større grad ha en form for direkte demokrati, men over den størrelsen må man forenkle. Jo større, jo mer forenklet.

Enten får du engasjere deg innenfor dagens system, med å stemme og evt. melde deg inn noe sted, eller så overlater du det til de andre. Ganske brutalt sånn sett.

Forøvrig er det å stemme på et parti / melde seg inn i et parti mer snakk om verdier enn enkeltsaker, i alle fall for min del. En tanke om hvordan samfunnet bør organiseres. Jeg har finlest alle partiprogrammene i Askim, og er enig i de fleste sakene i alle programmene.